Hentet og oversatt fra Never Never Land i Sverige

Greyhounden inngår i gruppen Mynder, sammen med blant annet sin engelske fetter Whippeten, den orientalske Salukien og Afghanen, den Russiske Borzoien og den Afrikanske Sloughin.

Utspringet til alle disse rasene ligger minst 6000 år tilbake i tid, i et geografisk belte som strekte seg fra Egypt til India og Kina. Med tiden har ulike typer (d.v.s. nåtidens raser) utviklet seg på ulike måter i verden for å tilpasses klima, terreng og typen byttedyr.

Mynder har alltid blitt høyt verdsatt for sine jaktegenskaper, blant annet var der i England en gang i tiden dødsstraff for å drepe en Greyhound. Til og med i dag er det i visse kulturer en stor ære å få en Mynde, og den som gir den bort gjør det for å vise stor respekt.

Til Myndenes utsendet og karakteristikk hører blant annet:

-En elegant kroppsbygning

-Et ikke-aggressivt vesen

-Stor tilgivenhet

-Sterk Jaktlyst

-Å jage ved hjelp av synet istedenfor luktesansen

-Selvstendig tenkende

Molle – Lurchergutt som ble funnet forlatt i Dublin

I dag brukes Greyhounden mer sjelden til jakt på levende bytte. Men det sterke jaktinstinktet er fremdeles intakt og man drar nytte av det i blant annet veddeløp på rundbane, eller lure coursing, som er en annen form for simulert jakt på en uregelmessig bane laget på gress eller et annet passende underlag i naturen. Mange er aktive innen begge sporter av den grunn at både hund og eier har glede av det, men spesielt innenfor badeveddeløp har det i visse land endt med at det hele handler om penger, så vel lovelig som ulivlig vedding.

Utenom løps-Greyhounden finnes utstillings-Greyhounden og Coursing-Greyhounden. Veddeløpstypen er den mest tallrike, mens coursing-typen er sjelden og forekommer omtrent ikke utefor de britiske øyer. Utstillingstypen avles seperat fra de andre to typen, som gjerne krysses med hverandre.

Utstillings-Greyhound til Venstre. Veddeløps-Greyhound til høyre

Greyhounden, i likhet med de andre Mynderasene, har visse fysiologiske forskjeller fr ade fleste andre hunderaser, som gjør at de behøver litt ekstra omtanke. Det har for eksemper ikke like mye underhudsfett, de fleste savner den varmende underullen og de har mindre magesekk og raskere fordøyelsessystem.

Dette gjør blant annet at de:

-Trenger en myk seng for å ikke få sår og for å ungå opphvoninger på de steder der benstammen er mest fremtredende

-Ved kaldt- og/eller regnvær behøver de ofte et varme-/regndekken

-Ikke tåler like stor mengde narksoemiddel per kg. Kroppsvek som andre raser

-Behøver et fôr med tilstrekkelig høy konsentrasjon av næring og energi

-Får sitt fôr oppdelt i 2-3 måltider per dag.

Myndenes elegante ytre kan få en til å tro at de er ømtåelige og ”knekker” lett, men i virkeligheten er de fleste Mynderaser, takket være årtusener med avl med kun gode bruksegenskaper som mål, både friske, sterke, robuste og utholden.

Maggie – lurchertispe som ble funnet forlatt utenfor Dublin

Til vanlig er Greyhounden som regel fedlig, vennlig, tålmodig og verdig. Eiere elskes dypt og inderlig, Greyhounden har stort behov for å være med på alt som skjer i dens familie. Fremmede mennesker kan i begynnelsen overses totalt, og rasen mangler vaktinstinkt totalt.

Den er lett å leve med, og passer de fleste typer av eiere. Den liker å leke med unger, være med på utflukter, men også å late seg i en seng eller krype opp i sofahjørnet intill sin eier. En Greyhound som har fått utløp for sin energi ute merkes knapt inne. Den tar heller ikke så stor plass som man skulle tro når man ser den i stående stilling: Kroppen har en ”sammenleggbar” konstruksjon!

Hjørnestenen for et godt forhold med denne følelsesladde rasen er vennlighet, oppfinnsomhet og en stor tålmodighet. I oppveksen og ved trening når man lettere ønsket resultat med en godbit og belønning enn med krav.

En Greyhound er både inteligent og lettlært og liker hjernetrim, men synes ikke noe om ensformige og lange treningsøkter.

Greyhounden trenger, som alle andre hunder, å lære hvilke regler som gjelder, men for hard disiplin gjør hunden redd og usikker, og leder til at den unviker kontakt.

Blue – En storvinner som nå nyter pensjonisttilværelsen

Greyhounden er flink til å kommunisere med andre hunder, og den er sjelden pågående eller voldsom i sin fremtreden. De er gode diplomater, bråk oppstår sjelden og det er enda mer sjelden at det er Greyhounden som starter det.

De fleste Greyhounder har et sterkt jaktinstinkt. Med rett trening vil man få hunden til å komme på en innkallingskommando, men man skal ikke la den gå løs i nærheten av traffikerte veier, jernbanespor eller annet som kan utgjøre fare for hunden. Får den øye på noe, som i dens øyne er et mulig bytte, finnes alltid risikoen for at den blir døv og blind for alt annet, uansett hvor lydig den ellers er. En Greyhound kan se et bytte på opp til en kilometers avstand, og komme opp i en hastighet på 70km/t. For eksempel har en bilist liten sjanse til å oppdage en Greyhound som kommer løpende i tide, noe som kan lede til hundens død og alvorlige trafikkskader.

Andre husdyr betraktes som oftest som familiemedlemmer, særlig om hunden er vant med andre dyr fra valpstadiet. Mange Greyhounder deler gjerne hjem, seng og matskål med katter, kaniner, rotter etc. Det er dermed ikke sagt at selv de som er vant med dyr hjemme, alltid viser samme velvilje mot fremmede katter, kaniner, etc.

En greyhound med sin venn – en minigris

Greyhoundens selvstendoge personlighet har sin bakgrunn i deres arbeisområde: De finner, fanger og dreper byttet uten menneskers hjelp, til forskjell fra for eksempel retriver- og setterrasene som under jakten samarbeider med jegeren. Forskjellene ligger på et dypere plan enn innlæring, og de har utvilket seg og nedarvet egenskapene genetisk under årtusener.

Greyhounden, lik de øvrige brittiske vinthundrasene (whippet, skotsk hjortehund og irlandsk ulvehund), er som regel mindre selvstendig tenkende til å fatte egne besluttninger enn sine orientalske slektninger. Men greyhounden er fremdeles en typisk Mynde – og man bør ikke forvente seg samme oppførsel fra den som for eksempel en hund av vallhundstypen. Selvstendigheten er en del av Myndenes spesielle sjarm.

Til venstre: Maia et par uker etter at hun kom til PAWS. Hun var full i sår og veldig mager.

Til høyre: Maia etter 2 måneder i Sverige – en helt annen hund!

Greyhoundens anatomi er kostruert for å løpe, og for at den skal ha det bra både fysisk og psykisk trenger den å få løpe fritt nå og da. Behovet varierer med individet, alder osv., men de aller fleste har godt av å, minst noen ganger i uken, få bevege seg etter eget behag. Er man usikker på innkallingen kan man la sin hund springe fra seg i en innhegning. En rask hundevenn er virkelig ønskelig å løpe sammen med. Sykling med hunden kan også være et alternativ.

Greyhounden røyter ikke mye, har ikke den typiske hundelukten, og den er renslig av seg. Utenom en lett børsting nå og da og et bad når hunden der skitten trenger greyhounden å klippe klør jevnlig og få tenner og ører kontrollert regelmessig.

Oppdager man brunt belegg/dårlig lukt i ørene eller på tenner går man til vetrinær for behandling.

Runaway & Caprice – etterlatt til sin skjebne i en Irlandsk dog puond

De britiske Myndekrysninger er så vel etablerte at de har et eget navn, menlig lurcher. En lurchers ene forelder er alltid en vinthund, somoftest greyhound eller whippet. Den andre forelderen er ofte en border collie eller en terrier, men mange andre raser brukes også. Formålet med lurcheren er å forene Myndens fart med for eksempel border colliens samarbeidsvilje, eller en terriers mot.

Det mest vanlige bruksområde for lurcheren er jakt og tyvjakt, men den brukes også til illegale kappløp med vedding. Ettersom lurcherens foreldre kan være så varierende raser kan de skille seg veldig mye både i utseendet (størrelse, hårlag etc.) og indre egenskaper. Det finnes også en annen type krysning: Longdog. Her er begge foreldre vinthunder, men av forskjellige raser. For å gjøre det litt mindre komlisert brukes kun navnet lurcher i resten av teksten, ettersom samme prinsipp gjelder for begge varianter.

Lurcher som formidles via Never Never Land i sverige er veddeløpshunder. I Irland er det veldig vanlig at såkalte ”travellers”, eller ”reisende” på norsk, har lurchers. ”Travellers” bor ofte i husvogner og har sine hunder enten bundet eller løpende ved vognene. Ofte brukes de til jakt på hare og kanin. De er veldig vant med barn, alle typer hunder, hester og katter.

Få av den har levd innestengt i en kennel, de er vant med alle de inntrykk som en hund som lever i samfunnet får. Ofte er hundene vannskjøtte og mishandlet, de har skabb og annet ytøy og det er ikke uvanlig at hundene må overleve på det de selv skaffer seg av mat. Når de ikke lenger presterer det eier forventer blir de igjen når de ”reisende” reiser videre, eller hundene dumpes et sted langs veien.

Mange finnes vandrende forlatt på landsbygden, ofte syke og skadet.

Woody, Dougal og Bob – lurchers kan se ut som ”alt mulig”

Vanligvis har lurchers et vennlig temperament, de er vant med å bo med små jaktterriere og barn i alle aldre. Overlever de sine første seks måneder er de vanligvis friske og sunde hunder. Bare de sterkeste valpene i kullet overlever. De største problemene er hudproblemer grunnet skabb, lus og lopper, samt underernæring.

Lurchers er vanskelig å finne gode hjem til i Irland, ettersom de assosieres med ”reisende”, som står langt nede på den sosiale rangsitgen. Det finnes dermed ingenting som står lavere enn en ”travellers” hund.

Ansvaret og arbeidet for den som vil ta til seg en lurcher til selskapshund er i alt likt det som gjelder for veddeløpshunder. Så er du interessert i å overta en lurcher, bør du lese igjennom alt som har med veddeløpshunder å gjøre. Ettersom en lurcher nesten uten untak har en brittisk vinthund som den ene forelder, er det også nyttig å lese igjennom ”allmenn informasjon om rasen greyhound” (Finnes på www.neverneverland.se) Mye av det er biktig å kjenne til for å lettere forstå sin lurcher.

Greyhoundvalper koster masse penger – lurchervalper har ingen verdi.

Luke og Matthew (til venstre) ble dumpet ute på ladet i en alder av 4 måneder.

Lille JD (til høyre) ble funnet kastet i en glassgjennvinnings-kontaier da han var 10 uker gamme.

Veddeløpshunder lever sine liv i store hundestaller. Tispene føder valpene i isolerte valpekennler og valpene bor sammen med sin mor der til de er 12 uker gammel. De håndteres og sosialiseres av sin passer som somoftest bruker mye tid på valpene under denne tiden. De tatooveres i ørene og registreres i Irish Studbook, men får ikke navn så tidlig. Når valpene er fullt vaksinert flytter de ut i store, åpne paddocker der kullene bor sammen i en flokk til de er rundt året. Paddocken har et hundehus med en stor felles seng som somoftest består av sagflis eller papir. De har i denne tiden veldig lite kontakt med mennesker. De fôre og får ”stallen” rengjort, men utover det lever de et fritt liv med hverandre.

Greyhoundvalper i sin paddock. Bildet er fra Elbony Kennels.

Ved 12-18 måneders alder kommer unghundene inn fra paddocken og stalles opp i treningsstaller. Det er nå alvoret tar til og de starter sin trening for veddeløp. Trenere jobber bevisst for å lokke frem deres jaktinstinkt, ettersom jaktinstinktet er forutsetningen for at hunden skal få motivasjon til å prestere sitt ytterste i konkurranser.

På dette tidspunkt skjer den første store utrenskingen. De hunder som viser brist i jaktinstinktet skilles ut og avlives ettersom de er ”verdiløse” i en verden der livet går ut på å jage haren på rundbanen. De hunder som blir igjen registreres med navn og beskrivelse hos Irish Studbook, og de er nå klare for å begynne arbeide. Hundene trenes hardt, de blir tilvendt startboksene, de trener på strekninger med gress for å få opp hastigheten, og trenes så på rundbane to og to for å øke jakt – og konkurranselyst.

Når hundene er 18-24 måneder gamle får de løpe sitt første ordentlige løp. Her skjer neste utrensking. De hunder som helt enkelt ikke er raske nok skilles ut, etter som de ikke kan fortjene sitt opphold. Igjen blir de virkelig raske hundene, men også en del av disse blir ”utvist” tidlig på grunn av skader. Visse veddeløpsbaner har skumle svinger der mange hunder skades, og en hund som skader seg tidlig i sin karriere får ofte returnereden problemer som innebærer lange rekonvalisensperioder nå de ikke kan trene eller konkurrere.

Under sin ”aktive” periode trener hundene daglig på forskjellige måter. De går turer, løper treningsløp og konkurrerer. Mange konkurrerer hver dag året rundt, med få hvileperioder – kun dersom de er skadet.

Full fart på Cork Greyhound Stadium….

Ved 4 års alder er det få hunder som fremdeles er igjen på banene. Deres kropper er på dette stadiet slitne og kan ikke lenger måle seg med de yngre hunder som dukker opp. En del av tispene går videre til avl, men veldig få hannhunder får den sjansen. Det er de beste av de beste som får den æren.

Hundene betraktes kun som inntektskilder, og de får som oftest aldri nyte godt av den kjærlighet og omsorg som vi er vant med å gi våre hunder. Mange utsettes for mishandling og/eller vannskjøtsel, og kommer utfor skader som ikke blir behandlet. Det forekommer også at man gir dem for eksempel sentralstimulerende middler, narkotika-klasserte preparat for å høyne presentasjonen under en konkurranse. Sånne preparater kan skade og svekke kroppen på mange forskjellige måter og symptomene kan være difuse og vanskelig å oppdager før lenge etter.

”For sikkerhets skyld” går hundene ofte med munnkurv døgnet rundt i treningsstallen, utenom under fôring.

Et slagsmål kan bli dyrt: Greyhounden har tynt skinn og får lett dype bittskader.

Den hund som ikke lever opp til eierens ønske ”forsvinner” på en eller annen måte: Noen avlives, en del selges videre til enda verre forhold, en del blir forsøksdyr, en del havner på gaten – og en del lykkelige individer kommer til nye hjem gjennom forskjellige reddningsorganisasjoner.

I Irland, som er verdens største produsent av veddeløpshunder, ble 25.000 nye valper registrert i Irsk Studbook i 2004. I virkeligheten fødes mange flere. Det er bare de hunder man tror har en sjanse til å bli noe på veddeløpsbanen som registreres. Omtrent halvparten transporteres utenlands, mens resten bli igjen i den grusomme veddeløpsindistrien. En greyhound blir normalt 12-15 år gammel, men i Irland er middel livslengde 18 måneder.

Alexander og Eros – Slik ser ofte hundene ut når de kommer til et rescue center. Det er dyrt å fø opp hunder som ikke er i trening. Derfor sultes ofte de hunder som ikke er aktive på banen på grunn av skader eller andre ting.

Disse hundene blir, etter at de har blitt gitt en sjanse til å tilpasse seg, ypperlige selskapshunder. De er oftest vel sosialiserte med handre hunder, takket være livet i hundestallene. De er som regel ydmyke og takknemlige for den kjærlighet, omsorg og bekvemmelighet du tilbyr den, ettersom de ikke har fått noe av det tidligere. De har en fantastisk evne til å tilpasse seg, en vilje til å glemme å tilgi de grusomheter de har blitt utsatt for.

Siden en veddeløpshund må være frisk for å kunne prestere noe i konkurranser avles det kun på friske hunder. Derfor forekommer det nesten ingen arvelige sykdommer i rasen. Ettersom livslengden er så høy har man oftest mange herlige år forran seg, på tross av at man adopterer en voksen hund.

Man må også ta med i betraktningen at man kanskje aldrig kan ha hunden løs på andre steder enn i en rømningssikker innhegning, at den kanskje aldri blir helt pålitelig i selskap med katter eller til og med små hunder, eller at den kan ha permanente skader.

Hundene får en fysisk og psykisk vurdering før de får sine nye hjem, men forutsetningen for en vurdering varierer mye fra hund til hund. Visse hunder blir funnet langs gatene, og da vet man somoftest ingenting om dens bakgrunn, mens andre kommer direkte fra eier/hundestall og da får man også en viss informasjon om hvordan de har hatt det tidligere.

Det er også ulikt hvor lenge hundene blir i reddningsorganisasjonenes egne kennler, eller hos et fosterhjem i vente på et permanent hjem, noe som gjør at ikke alle hunder kjennes like godt.

Alt dette tatt i betraktning kan det gjenstå en del ting for den som adopterer den.

Emma, Nellie og Rex – tre lykkelige pesnjonister fra Irland som nyter livet som selskapshunder i Sverige.