Hentet og oversatt fra Never Never Land i Sverige

Hva skjer med Greyhoundene?

Veddeløpshunder lever sine liv i store hundestaller. Tispene føder valpene i isolerte valpekennler og valpene bor sammen med sin mor der til de er 12 uker gammel. De håndteres og sosialiseres av sin passer som somoftest bruker mye tid på valpene under denne tiden. De tatooveres i ørene og registreres i Irish Studbook, men får ikke navn så tidlig. Når valpene er fullt vaksinert flytter de ut i store, åpne paddocker der kullene bor sammen i en flokk til de er rundt året. Paddocken har et hundehus med en stor felles seng som somoftest består av sagflis eller papir. De har i denne tiden veldig lite kontakt med mennesker. De fôre og får ”stallen” rengjort, men utover det lever de et fritt liv med hverandre.

Greyhoundvalper i sin paddock. Bildet er fra Elbony Kennels.

Ved 12-18 måneders alder kommer unghundene inn fra paddocken og stalles opp i treningsstaller. Det er nå alvoret tar til og de starter sin trening for veddeløp. Trenere jobber bevisst for å lokke frem deres jaktinstinkt, ettersom jaktinstinktet er forutsetningen for at hunden skal få motivasjon til å prestere sitt ytterste i konkurranser.

På dette tidspunkt skjer den første store utrenskingen. De hunder som viser brist i jaktinstinktet skilles ut og avlives ettersom de er ”verdiløse” i en verden der livet går ut på å jage haren på rundbanen. De hunder som blir igjen registreres med navn og beskrivelse hos Irish Studbook, og de er nå klare for å begynne arbeide. Hundene trenes hardt, de blir tilvendt startboksene, de trener på strekninger med gress for å få opp hastigheten, og trenes så på rundbane to og to for å øke jakt – og konkurranselyst.

Når hundene er 18-24 måneder gamle får de løpe sitt første ordentlige løp. Her skjer neste utrensking. De hunder som helt enkelt ikke er raske nok skilles ut, etter som de ikke kan fortjene sitt opphold. Igjen blir de virkelig raske hundene, men også en del av disse blir ”utvist” tidlig på grunn av skader. Visse veddeløpsbaner har skumle svinger der mange hunder skades, og en hund som skader seg tidlig i sin karriere får ofte returnereden problemer som innebærer lange rekonvalisensperioder nå de ikke kan trene eller konkurrere.

Under sin ”aktive” periode trener hundene daglig på forskjellige måter. De går turer, løper treningsløp og konkurrerer. Mange konkurrerer hver dag året rundt, med få hvileperioder – kun dersom de er skadet.

Full fart på Cork Greyhound Stadium….

Ved 4 års alder er det få hunder som fremdeles er igjen på banene. Deres kropper er på dette stadiet slitne og kan ikke lenger måle seg med de yngre hunder som dukker opp. En del av tispene går videre til avl, men veldig få hannhunder får den sjansen. Det er de beste av de beste som får den æren.

Hundene betraktes kun som inntektskilder, og de får som oftest aldri nyte godt av den kjærlighet og omsorg som vi er vant med å gi våre hunder. Mange utsettes for mishandling og/eller vannskjøtsel, og kommer utfor skader som ikke blir behandlet. Det forekommer også at man gir dem for eksempel sentralstimulerende middler, narkotika-klasserte preparat for å høyne presentasjonen under en konkurranse. Sånne preparater kan skade og svekke kroppen på mange forskjellige måter og symptomene kan være difuse og vanskelig å oppdager før lenge etter.

”For sikkerhets skyld” går hundene ofte med munnkurv døgnet rundt i treningsstallen, utenom under fôring.

Et slagsmål kan bli dyrt: Greyhounden har tynt skinn og får lett dype bittskader.

Den hund som ikke lever opp til eierens ønske ”forsvinner” på en eller annen måte: Noen avlives, en del selges videre til enda verre forhold, en del blir forsøksdyr, en del havner på gaten – og en del lykkelige individer kommer til nye hjem gjennom forskjellige reddningsorganisasjoner.

I Irland, som er verdens største produsent av veddeløpshunder, ble 25.000 nye valper registrert i Irsk Studbook i 2004. I virkeligheten fødes mange flere. Det er bare de hunder man tror har en sjanse til å bli noe på veddeløpsbanen som registreres. Omtrent halvparten transporteres utenlands, mens resten bli igjen i den grusomme veddeløpsindistrien. En greyhound blir normalt 12-15 år gammel, men i Irland er middel livslengde 18 måneder.

Alexander og Eros – Slik ser ofte hundene ut når de kommer til et rescue center. Det er dyrt å fø opp hunder som ikke er i trening. Derfor sultes ofte de hunder som ikke er aktive på banen på grunn av skader eller andre ting.

Disse hundene blir, etter at de har blitt gitt en sjanse til å tilpasse seg, ypperlige selskapshunder. De er oftest vel sosialiserte med handre hunder, takket være livet i hundestallene. De er som regel ydmyke og takknemlige for den kjærlighet, omsorg og bekvemmelighet du tilbyr den, ettersom de ikke har fått noe av det tidligere. De har en fantastisk evne til å tilpasse seg, en vilje til å glemme å tilgi de grusomheter de har blitt utsatt for.

Siden en veddeløpshund må være frisk for å kunne prestere noe i konkurranser avles det kun på friske hunder. Derfor forekommer det nesten ingen arvelige sykdommer i rasen. Ettersom livslengden er så høy har man oftest mange herlige år forran seg, på tross av at man adopterer en voksen hund.

Man må også ta med i betraktningen at man kanskje aldrig kan ha hunden løs på andre steder enn i en rømningssikker innhegning, at den kanskje aldri blir helt pålitelig i selskap med katter eller til og med små hunder, eller at den kan ha permanente skader.

Hundene får en fysisk og psykisk vurdering før de får sine nye hjem, men forutsetningen for en vurdering varierer mye fra hund til hund. Visse hunder blir funnet langs gatene, og da vet man somoftest ingenting om dens bakgrunn, mens andre kommer direkte fra eier/hundestall og da får man også en viss informasjon om hvordan de har hatt det tidligere.

Det er også ulikt hvor lenge hundene blir i reddningsorganisasjonenes egne kennler, eller hos et fosterhjem i vente på et permanent hjem, noe som gjør at ikke alle hunder kjennes like godt.

Alt dette tatt i betraktning kan det gjenstå en del ting for den som adopterer den.

Emma, Nellie og Rex – tre lykkelige pesnjonister fra Irland som nyter livet som selskapshunder i Sverige.